Vi mangler jordmødre. Så hvorfor gjør vi jobben mindre attraktiv?

Norge har for få jordmødre. Det er ikke en omstridt påstand – det er dokumentert av Helsedirektoratet, varslet av Jordmorforbundet i flere år, og bekreftet hver eneste sommer når fødeavdelinger må stenge dørene fordi det ikke finnes nok folk til å bemanne dem.

Men det er ikke det merkelige.

Det merkelige er at flere av de pågående endringene i helsetjenesten ser ut til å gjøre jordmoryrket mindre attraktivt, ikke mer. Hver enkelt endring kan forsvares isolert. Sett samlet er det vanskelig å forstå hva slags strategi det er for å løse en personellmangel.

Hvordan ser mangelen ut i praksis?

Tallene er greie å begynne med. Helsedirektoratet rapporterer at det nasjonale gjennomsnittet er 103 jordmorårsverk per 10 000 fødte i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Oslo ligger lavest, med 86. Mange distriktskommuner mangler egen jordmor og må kjøpe tjenester fra andre kommuner eller fra spesialisthelsetjenesten.

På sykehusene er bildet ikke bedre. Vakter dekkes regelmessig av pensjonerte jordmødre. I 2024 foreslo regjeringen å gjøre det enklere for pensjonerte sykepleiere og jordmødre å jobbe inntil 20 prosent uten å miste pensjonsutbetalingene – nettopp fordi systemet er avhengig av dem for å gå rundt. Ved fødeavdelingen i Hammerfest ble det mot slutten av 2025 registrert 28 alvorlige avvik på to måneder. Samme år gikk jordmødre offentlig ut i VG og fryktet for pasientsikkerheten.

Dette er med andre ord ikke en abstrakt fremtidig utfordring. Det er en pågående krise.

Hva gjør man da, normalt?

Når et yrke mangler folk, finnes det egentlig bare to håndtak å trekke i: lønnen og arbeidsvilkårene. Det er sjelden noe annet som hjelper på sikt.

Det som faktisk skjer i jordmoryrket, er imidlertid en serie endringer som beveger seg i motsatt retning.

Følgetjenesten for gravide i distriktene omorganiseres flere steder bort fra lokal tilstedeværelse og over til regionale baser. Sykehuset Telemark flyttet fra og med 6. april 2026 følgetjenesten for Tinn kommune til Seljord, mot Tinn kommunes uttrykte ønske. For jordmødre i slike kommuner betyr endringer som dette ofte lengre reisevei, lengre vakter og svakere tilknytning til ett sted.

Kommunale jordmorstillinger med klassisk dagtid har lenge vært ett av få stabile alternativer for jordmødre som trenger forutsigbarhet i hverdagen – ikke minst småbarnsmødre selv. Disse stillingene utfordres nå av en politisk villet utvikling mot såkalte kombinasjonsstillinger, hvor jordmødre veksler mellom helsestasjon (dagtid, kommune) og sykehus (turnus, helseforetak). I beste fall gir det bredere kompetanse og bedre kontinuitet for pasienten. I praksis betyr det to arbeidsgivere, to ledere og en mer krevende turnus å forholde seg til.

Lønnsforholdene på vakttjeneste er heller ikke gunstige. Beredskapsvakt – hjemmevakt – telles som hovedregel som bare 1/7 eller 1/5 av faktisk arbeidstid. Det er en gammel tariffordning som gjelder for mange yrker, men kombinert med små stillingsbrøker i små kommuner gjør den vakttilværelsen for distriktsjordmødre lite attraktiv.

Da Drammens nye sykehus ble bygget – til en prislapp på 18 milliarder kroner – ble pauserommet til jordmødrene først droppet helt. Eksempelet er lite, men illustrerende: det er ikke alltid jordmoryrket prioriteres når beslutninger tas.

Paradokset

Hver enkelt av disse endringene kan forklares. Følgetjenesten omorganiseres fordi det er vanskelig å rekruttere til små stillingsbrøker. Kombinasjonsstillinger skal gi bedre kontinuitet for kvinnen som skal føde. Beredskapsvaktordningen er nedfelt i tariffavtalen. Pauserommet ble glemt fordi noen ikke tenkte over det.

Men løsningen på en personellmangel kan ikke være å gjøre yrket vanskeligere å holde ut i over tid. Da risikerer man at de som allerede er der, slutter – og at færre nye søker seg til faget. Det er ikke en hypotese. Det er den mest sannsynlige følgen når vilkårene over tid trekkes i feil retning.

Jordmorforbundet har lenge sagt at det trengs det motsatte: faste, hele stillinger, forutsigbare turnusplaner og lønn som speiler ansvaret. Det er fortsatt en god oppskrift. Spørsmålet er om noen kommer til å følge den før mangelen blir kritisk.